dag måtte vi på Sala (kirka) for å takke for oppholdet og si adjø. Er rett og slett en pinelse å sitte der, der står nemlig en dame og preker på swahili, mens en mann oversetter til engelsk. Og han var sjelden halvferdig med setninga før hun starta ei ny. Stakkar mann han var jo utslitt etter den fortellinga, snakk om maratonbønn. Ja, for den varte lenge og de sa det samme om og om igjen; ”in the eyes of God, in the eyes of God”.... Synes kirka burde vært litt mer Rema; ”det enkle er ofte det beste”!
Var litt trist å ta farvel med de greie menneskene på laben. De har vært utrolig varme og gjestfrie, der de har åpnet opp hjemmene sine for oss. Og ikke minst latt oss få ta del i laben deres. Vi fikk tid til en liten foto seanse også. Men det verste var å ta farvel med Karina, ble noe tårer der ja :-(
Dere skulle sett det flyet vi tok av i! Vi var en pilot og fire voksne damer med rikelig baggasje, og det føltes som om vi kledde på oss flyet. 1t og 20 min satt vi oppi den der blekkboksen, og det er utrolig hvor nært man kommer inn på elementene = delvis flysyk! Jeg fant ut at det var best å sove, og heller være lykkelig uvitende. Men vi overlevde, og det var nok pga at vi deltok på Sala i dag, eller?
Nå sitter Mariell og jeg på Kia lodge (bare minutter unna flystripa på Kilimajaro), og har akkurat inntatt en god middag sammen med Debbie. Jeg kjører vegetar (pga kjøttvegring) med glede, så Pekka mulig du må bytte jobb nå ;-) Debbie reiser videre til Sør Afrika i morra tidlig, mens vi vender nesa mot Zanzibar en gang etter frokost. Nå skal vi se en film før vi slukner i det største myggnetting rommet til nå.
Klæm fra ”tante reisende Mac”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar